Skrik

Fra fortvilelse til et skrik 

I 1892 malte Munch bildet Syk stemning ved solnedgang. Fortvilelse, et motiv som har mange likhetstrekk med Skrik. Fargene, formatet og størrelsen, landskapet og figurene i bakgrunnen er de samme. Men likevel er Skrik radikalt annerledes fordi hovedfiguren er endret. I det første bildet ser vi en klart definert mannsperson med hatt og frakk. I Skrik er dette blitt til en mystisk skikkelse som vanskelig lar seg definere. Er figuren vi ser en kvinne eller mann? Er det en svart frakk eller en kjole? Er det et dødninghode eller et ansikt vi ser på? Hvorfor har ikke figuren hår? Dette vanskelig gripbare og uavklarte ved figuren gjør Skrik til en visuell gåte.  

Et banebrytende kunstverk

Skrik er både enkelt og komplekst. Komplekst fordi det lar seg tolke på så mange ulike måter. Enkelheten har med selve utførelsen å gjøre. Vi vet at Munch laget skisser og jobbet over lengre tid med motivet, men malemåten og utelatelsen av detaljer gir inntrykk av at det er utført raskt og spontant. Denne fremgangsmåten, sammen med de sterke og urealistiske fargene, var en ny måte å lage kunst på. Skrik markerer et avgjørende punkt i kunsthistorien, hvor form og innhold er tett forbundet og skal utrykke samme tematikk. Verket er et sentralt vendepunkt fra symbolismens kunst over til 1900-tallets ekspresjonisme.    

Et bilde på angst 

Før Skrik ble malt skrev Munch en tekst som kan relateres til bildets innhold:  

Jeg gik bortover veien med to 
venner – så gik {Jeg gik} solen ned 
Himmelen ble pludseli blodi rø 
(– og jeg følte
et pust af vemod 
– en sugende smerte 
under hjertet) –
Jeg standset, lænet
mig til gjæret træt
til døden – over den
blåsorte fjor og by
lå blod <i> ildtunger 
Mine venner gik
videre og jeg sto 
igjen skjælvende 
af angest – 
og jeg følte det gik et 
stor{e}t uennelig\t/ skri{g}k gennem
naturen

(Emunch. Edvard Munchs tekster. Digitalt arkiv, Notatbok 1892, MM T 2367) 

Landskapet vi ser i bildet, er gjenkjennelig med denne beskrivelsen og viser Kristianiafjorden (Oslofjorden) sett fra Ekeberg. I bakgrunnen til venstre vandrer to menn, omtalt som to venner i diktet. Skrik blir gjerne tolket som et universelt uttrykk for angst og fremmedgjøring, og diktet han skrev, handler nettopp om dette.