Hus for Engen. Planer

Kvaliteten i villaen som ble reist på grunnlag av denne temmelig saklige plantegningen, ligger i Are Vesterlids romlige og tektoniske tolkning av en families hverdagsliv: Det skiftende lyset som faller på arbeidsbordet, gløttet gjennom skogen mot solas reflekser i Mjøsa, småfuglene i skogen som bakteppe for barnas lek foran sovekahyttene og oppstigningen til oppholdsrommet fra inngangsetasjen.

Tegningen viser organiseringen av en romstor inngangs- og hovedetasje, sett i forhold til normen i 1960-årene. En soveromsdel, et enkelt rektangel utført som en ordinær bindingsverksvegg, er plassert 90 grader på et ledigere avtrappet oppholdsvolum som følger terrengets bevegelser og som er bygget som en modulbasert stolpekonstruksjon. Husets detaljer er omsorgsfullt behandlet og fortsatt synlige i glassets innsetting i de fotside hjørnevinduene, panelets skyggefuger og sammenføyningene i den faste innredningen. Byggherren, som var ingeniør, søkte oppfinnsomme tekniske løsninger og var åpen for nye arkitektoniske ideer. Den nyskapende bruken av vanlige norske tresorter som gran og furu i dette huset bidro til at Vesterlid fikk Treprisen i 1962.

Blyantstreken og de håndtegnete bokstavene peker tilbake til Are Vesterlids kortvarige ansettelse på Knut Knutsens kontor rett etter krigen. Boligens utforming trekker også veksler på den norske folkearkitekturen, den danske og amerikanske 1950-tallsarkitekturen og på verkene til yrkesfeller som Arne Korsmo, Håkon Mjelva, Sverre Fehn og Per og Molle Cappelen.