Krematorium i Larvik

Konkurransen om nytt krematorium i Larvik ble utlyst i 1950. De unge og nyutdannede arkitektene Sverre Fehn og Geir Grung tegnet sammen et av de 47 innleverte utkastene. Deres forslag, med motto Krematorium, skilte seg ut i mengden. Prosjektet ble ikke satt pris på av juryen, men vakte likevel oppsikt og anerkjennelse i fagmiljøet, blant annet hos Knut Knutsen (1903–1969), som mente at de unge arkitektene hadde skapt «ren» arkitektur uten jåleri.

Prosjektet tok utgangspunkt i en lang mur med enkelte smale åpninger. På den ene siden av muren (baksiden) skulle den skogkledde tomta bevares, mens på den andre siden var det tenkt at alle trærne skulle hugges. På denne siden lå også, i den ene enden av muren, selve krematoriet som et rektangulært volum. Bygningskroppen skulle inneholde et stort seremonirom, åpent mot det nakne landskapet gjennom vinduer fra gulv til tak. Inspirasjonen fra den tysk-amerikanske arkitekten Mies van der Rohe (1886–1969) er tydelig i de forenklede formene og i sammenstillingen av mur og åpne glassflater. Prosjektet visualiserte livets møte med døden og understreket dette temaet ved hjelp av de kontrasterende elementene. Muren tydeliggjorde forholdet mellom det trivielle og det tragiske, der den ledsager de pårørende inn i seremonirommet som åpner for – og gir rom til – sorg og ettertanke. Tomheten i det utenforliggende landskapet blir som et ekko av sorg og tap. Menneskelig nærvær og fravær settes i sentrum.