Peik. Arbeiderbruk for fjellbygden

I 1910 forsynte den unge arkitekten Magnus Poulsson seg av nær alle premiene i konkurransen om hjemlig byggeskikk på landet (nedsatt av Selskapet for Norges Vel og Emigrations-selskapet). Med sikker strek risset han opp skjemategninger med fasader, snitt og møbleringsplaner.

Konkurranseutkastet som vises her med mottoet Peik, henviste til et folkeeventyr, og allusjonene til den norske folkearkitekturen var åpenbare. Poulsson foreslo å organisere flere småhus i et tun og i form av knappe rektangulære volumer i bredt tømmer og med torv på taket. Inngangspartier og ulike typer vinduer var sikkert plassert og poetisk utformet på typisk Poulsson-manér. Arkitektens særpregede tunge, solide formspråk i kombinasjon med økonomiske planløsninger demonstrerte evnen til nyskaping. Hustypene var ofte enkle gavlhus, der første etasje besto av kjøkken og en dagligstue med spiseplass og peis, og øvre etasje inneholdt et loftsrom.

Juryen berømmet Poulsson for «at lave arbeiderhjem for vor tid, for nutidens sociale forutsetninger, men med gamle vakre smaahjems tone og charme over sig». Året før hadde han levert et beslektet utkast til en arbeiderbolig for Polyteknisk forening. Felles for dette og Peik var påvirkningen fra hans svenske læremester Carl Westmans arbeiderhjem og småstuer. Samtidig markerte Poulsson seg med en moderne arkitekts sosiale samvittighet. Mer enn noen annen ble han en stilskaper for den tradisjonsrefererende arkitekturen i en moderne tapning som siden har preget norske småhus og hytter i den norske fjellheimen.